I dag våknet jeg av at solen skinte gjennom vinduet. Da jeg sto opp og så ut på bygningen og byen føler jeg at jeg virkelig har funnet meg selv. Det er en merkelig følelse egentlig, fordi jeg har aldri følt det sånn som jeg gjør nå. Jeg føler at jeg er hjemme. Jeg føler at det er her jeg har hørt til hele tiden. Jeg kan begynne å gråte av at jeg skal hjem, og å ikke kunne gå langs gatene i NY og bare kjenne at jeg lever. Det er det jeg føler her nede. At jeg virkelig lever.
Elise og jeg pleier å klatre opp branntrappene på utsiden av vinduet og opp på taket (som ikke åpner før i april), og bare se utover. Jeg er sikker på at jeg kunne ligget der oppe for alltid, for jeg føler at jeg får et utrolig perspektiv på ting der oppe. Jeg må finne ut av hva jeg vil gjøre med livet mitt, men jeg vet at det ikke er siste gang jeg skal utover NY og føle meg hjemme..
Love I<3
Har ikke du en kjæreste hjemme i Norge som du bryr deg om, og føler du ikke at du lever når du er sammen med han? Jeg skjønner at du digger NY, det gjorde jeg og, men du må kanskje tenke litt på hva du mener før du poster det du skriver.
SvarSlettDet er overhodet ikke meningen å være frekk, men jeg som selv har vært lenge borte fra kjæreste(var faktisk 7 mnd i L.A.) skjønner hva han følte nå som han nå er utenlands og jeg bor i Norge..!
Jeg skjønner godt hva du mener Mette, men nå handler faktisk dette NY-oppholdet om meg og mitt liv. Jeg tror det er viktig å finne ut hva man vil som et individ og ikke et par. Det er kjempe fint hvis det går an å forene hva begge vil, og det vil jeg selvfølgelig prøve på. Det jeg sier er at JEG føler at jeg lever her nede. Og det har ingenting med å gjøre at jeg ikke har det bra med kjæresten min, fordi han er et fantastisk menneske, som jeg savner hver dag.
SvarSlett